Emo-innlegg

Jeg er slettes ikke glad for tida. Faktisk tvert imot. Hadde det ikke vært for Daniel hadde jeg antagelig drevet nedover Moldeelva for lenge sida. Jeg er så sykt lei av alt, lei skolen, lei plassen jeg bor på, lei vennene mine, lei meg selv. I tillegg har hjernen min gått i en slags dvalemodus, som gjør at jeg ikke klarer å konsentrere meg om noe, og nesten ikke orker å gjøre noe, selv om jeg ikke er fysisk sliten eller trøtt. Og det er selvfølgelig da lærerne finner på å pakke på oss to-tre prosjekter samtidig. Er neimen ikke sikker på hvor mange jeg har fortida. Men jeg greier ikke jobbe med dem. Orker ikke være sosial (men det er egentlig ikke noe nytt). Orker bare å gå på skolen for å slippe alt gnålet til foreldene mine om jeg skulker. Og orker ikke gjøre ting jeg egentlig liker, som å danse, fordi jeg er så drittlei studioet og alle fjortisene som går der. Ikke har jeg matlyst heller.

Jeg har derimot sett lite av mitt dårlige selvbilde for tida. Det er ikke meg det er noe galt med lenger, men dessverre er det alle andre jeg har mistet troen på. Jeg tror ikke på noe lenger. Ikke meg selv, ikke andre mennesker, aldri noen religion, omtrent ikke på noe som helst. Jeg greier det ikke. Og jeg har overhodet ikke noe overskudd til å gjøre noe som helst. Aner ikke hva det kommer av. Har til og med vurdert psykolog, siden dette går ut over både skolearbeidet (i eksamenstida av alle ting) og mitt såkalte sosiale liv, men jeg tør ikke.

Nå var det ikke meningen at første innlegg skulle bli så depressivt, men ble litt inspirert av Zack x]